vbl. sb. [f. as prec.] The action of reproving or rebuking; a reproof, rebuke.
a. 1325. Prose Psalter, xliii. 16. Þou settest vs vndernimyng and scorne to hem þat ben in our cumpas.
1382. Wyclif, Ps. xxxvii. 15. I am maad as a man not herende; and not havende in his mouth aȝen vndernemyngus.
c. 1449. Pecock, Repr., II. xvii. 253. Se ȝe that in ȝoure vndirnymyng ȝe bere ȝou discreetli.