vbl. sb. [f. as prec.] The action of reproving or rebuking; a reproof, rebuke.

1

a. 1325.  Prose Psalter, xliii. 16. Þou settest vs … vndernimyng and scorne to hem þat ben in our cumpas.

2

1382.  Wyclif, Ps. xxxvii. 15. I am maad as a man not herende; and not havende in his mouth aȝen vndernemyngus.

3

c. 1449.  Pecock, Repr., II. xvii. 253. Se ȝe that in ȝoure vndirnymyng ȝe bere ȝou discreetli.

4