v. Obs. [f. FOR- pref.1 + FRET v.] trans. To devour, gnaw; to eat up or into, corrode.

1

a. 1225.  Ancr. R., 138. Also wiðuten wisdom, fleshs, ase wurm, uoruret hire, & wasteð hire suluen.

2

1297.  R. Glouc. (Rolls), 185.

        Þat þe gret evel ne comeþ naȝt per · þat me clupeþ þat holi fur
þat vorfreteþ menne limes.

3

c. 1350.  Will. Palerne, 2375.

        Þe werwolf … ran forþ for al þat route · wiþ so rude a noyse,
as he wold þat barn · bliue haue for-frete.

4

1377.  Langl., P. Pl., B. XVI. 28.

        Coueityse cometh of þat wynde · and crepeth amonge þe leues,
And forfret neigh þe frute þorw many faire siȝtes.

5

  Hence † Forfretten ppl. a.

6

c. 1420.  Pallad. on Husb., III. 331.

        The long endurid, old, forfreton vine
Is not to helpe.

7