v. Obs. [ME. blykne(n, a. ON. blikna to become pale, inchoative deriv. of vb. stem blik-: see prec.]

1

  1.  intr. To turn pale.

2

c. 1325.  E. E. Allit. P., B. 1759. Þenne blykned þe ble of þe bryȝt skwes.

3

a. 1400.  Pol. Rel. & L. Poems, 224. His lippes shulle bliken.

4

  2.  To shine; = prec. vb.

5

c. 1325.  E. E. Allit. P., B. 1467. For alle þe blomes of þe boȝes were blyknande perles.

6